Hva ville være riktig bruk av “ Qua ” i en setning? [duplikat]

Det ene stedet der jeg møtte qua om og om og om igjen var i Random House-oversettelsene av Aristoteles som vi brukte på college da vi studerte de greske filosofene (eller mer spesifikt «filosofen», som en rekke middelalderforskere refererte til Aristoteles).

En kort, men ikke helt opplysende forklaring på qua som brukt i oversettelser av Aristoteles, vises i University of Washington «s Innledning til Aristoteles side:

Hver av spesialvitenskapene studerer et bestemt rike av å være, en del av det som finnes. Men det er også , Fastholder Aristoteles ( Metaphysics IV.1), en mer generell studie av hva som er, en studie av å være qua being. (« Qua » er et teknisk uttrykk Aristoteles bruker for å indikere et aspekt som noe skal vurderes under.) Studien av å være qua å være gjelder den mest generelle tingenes klasse, nemlig alt som eksisterer. Og det studerer dem under deres mest generelle aspekt, nemlig som ting som eksisterer.

Som jeg husker, da folk spurte professoren vår hva qua i «å være qua being» betydde, sa han at det indikerte en fokusert interesse for tingen i seg selv (tingen αυτος, som en gammel gresk kunne ha uttrykt det) – essensen av «å være som værende.»

Imidlertid tror jeg at qua , fortøyd fra Aristoteles ( eller Aristoteles latinske oversettere), mister noe av den epistemologiske intensiteten til originalen. Merriam-Webster «s Eleventh Collegiate Dictionary (2003) har denne ganske mangelfulle oppføringen for qua :

qua prep {L, hvilken vei, som, fr. abl. sang. fem . av qui hvem – mer ved WHO} (1647): i egenskap eller karakter av: AS {forvirring av rollen som forsker qua forsker med forsker som borger —Philip Handler}

Sitatet fra Handler er faktisk det mest interessante med denne oppføringen, fordi den illustrerer at qua fortsetter skal brukes spesielt i situasjoner som involverer nøyaktig speiling av en ting som seg selv («vitenskapsmann qua vitenskapsmann») og ikke så ofte i strukturelt like situasjoner som involverer en ting som noe annet («vitenskapsmann som borger»).

Mitt inntrykk er at folk som bruker qua som en fancy form for as men reserverer det for refleksiv a = a si undervisningen gjenspeiler, bevisst eller ikke, den berømte formuleringen «being qua being» fra de gamle oversettelsene av Aristoteles. Etter min erfaring bruker folk sjelden qua som en frittstående preposisjon når de ikke er i besetning av en filosofisk etterforskning.

Qua (ikke å forveksle med den ablative feminine formen av qui ) er et latinsk adverb som betyr «hvor; etter hvilken rute «. Les den som» som «når du leser den. Bruk den i vitenskapelig eller juridisk skrift for å referere til en bestemt rolle eller konseptuell kategori for en enhet som kan ha mer enn en rolle / konseptuell kategori. F.eks.

Alt som er nødvendig er at voldgiftsdommeren, i den frie utøvelsen av sitt skjønn, skal ha brukt sitt eget sinn, kva dommer, på informasjonskildene foran ham …

Her endrer «qua arbiter» «sitt eget sinn» for å gi det det ekstra laget av mening «hans eget sinn (blir brukt for offisiell juridisk resonnement, ikke for å danne private meninger) «.

Kommentarer

• Jeg tror jeg halvparten forstår hva du mener.
• +1 Her lenker ' sa til en ordbokoppføring for å legge til svaret.