Hvem er Jack Robinson? (Norsk)

Attesterte forekomster av uttrykket “si Jack Robinson”

Et Google Books-søk avslører en klynge publiserte skrifter fra tidlig på 1760-tallet som inkluderer uttrykket “si Jack Robinson.”

Fra “ Et annet brev fra sjømannen fra Havannah , ”i The Edinburgh Magazine (november 1762):

Jeg var lei meg for slottets kommode, for han var en modig kar; en ball kom ombord på ham, under brystkanten av brystet, og klappet en stopper på kommisjonen, før man kunne si Jack Robinson .

Fra «Truepenny», brev om «en skitten mote», i The London Magazine (januar 1763):

Du kan ikke annet enn å ha lagt merke til, sir, du som er så allment kjent med damer, det ser ut til å være en ekstra vekst av hår på hodene (jeg sier, herre, på hodene) til slike av våre kvinner som ofte sees på steder med offentlig underholdning: Det virker, siden den nåværende moten , for å være en ekstra mengde både foran og bak. Nå forestiller du deg muligens at denne økningen skyldes noe nylig oppdaget pomatum, bjørnens fett eller noe sånt. – Ikke noe slikt. Det er helt på grunn av den franske måten å fryse på. Kanskje du ikke aner hvordan dette utføres. Jeg skal fortelle deg, sir. – Monsieur, som med en uforlignelig luft av gentilitet, la kjøkkenutstyret sitt på bordet, og spurte kjent etter hennes dameskaps helse, begynner sin operasjon slik: Han skiller dextrously fra resten, seks hår i nærheten hodekronen, vrir dem mellom tommelen og fingeren, ruller dem opp fra punktene til roten, og før du kan si Jack Robinson , låser dem raskt i en kvadratmeter papir.

Fra“ Lecture on Heads , ”i The Gentlemans Magazine (september 1765):

Vel, og så vår hær alle skal ha en ny uniform ; alle våre hesteinfanterier , skal ha på luftjakker ; og alle våre fotkavalerier , bør ha korklakker ; og så vet dere hvorfor de ville være over hele havet før du kunne si Jack Robinson !

Fra “Tristram Shandy,” Miss C —— ys Cbinet of Curiosities ; eller The Green-Room Broken Open (1765):

Jeg elsker enormt en forfatter som har modet til å bekjempe populære Fordommer. Det er stor fortjeneste å være entall; og, jeg stoler på, slik er styrken til vår upartiske kritikers observasjoner og argumenter, at så snart verket er publisert, vil verden endre sine synspunkter på et øyeblikk, – i et øyeblikk – så snart man kan si Jack Robinson —og jeg håper også at det i konsekvens av at humane ZANGA blir sett på som den beste skuespilleren, den grusomme, browbeating, banne Roscius vil bli tronet.

Teorier om uttrykkets opprinnelse

Den tidligste samlingen av ordtak som inkluderer» si Jack Robinson «er Francis Grose, A Classical Dictionary of the Vulgar Tongue (1785):

JACK ROBINSON, før man kunne si Jack Robinson, et ordtak for å uttrykke veldig kort tid, med utgangspunkt i en veldig ustabil herre av den betegnelsen, som ville påkalle sine naboer, og være borte før navnet hans ble kunngjort.

Men de fleste leksikografer har ikke vært entusiastiske over denne avledningen, og noen har flytende alternativer til Groses teori.

Fra James Halliwell, En ordbok over arkaiske og provinsielle ord foreldede setninger, ordtak og gamle skikker, fra det fjortende århundre , andre utgave (1852)

Før man kunne si Jack Robinson, et ordtak for å uttrykke veldig kort tid, sies å stamme fra en veldig ustabil herre av den betegnelsen som ville påkalle naboene sine og være borte før navnet hans ble kunngjort. Følgende linjer «fra et gammelt teaterstykke» er gitt andre steder som den originale setningen, –

“En advarsel det er så lett å gjøre

Som litt å si, Jacke! robys on. ”

Kilden nevnt som» andre steder «gitt kuppelen “Som den originale setningen” ser ut til å være William Carr, Dialekten til Craven, i West Riding of the County of York , bind 1 (1828):

JACK ROBINSON, For en merkelig perversjon av ord vil ofte ofte anledning! «Så snart du kan si Jack Robinson ,» er en setning vanlig i alle deler av riket, men hvem kan anta at det er en korrupsjon av følgende sitat? –

“Det er lett å gjøre det,

Som» tys to saye, Jack! robys on . »

Old Play.

Pishy Thompson, Historien og antikviteter i Boston (1856) endrer kupettens andre linje litt og legger til en omtrentlig dato for det gamle stykket uten å si hvor informasjonen kom fra:

“Før du kan si Jack Robinson.”

“En advarsel om at det er lett å være gjort

Som det er å si, Jacks-robys-on. ”

Old Play , ca 1580.

Hva er dette gamle stykket? Et element i Notater og spørsmål (1916), etter å ha sitert Halliwells diskusjon, stiller akkurat dette spørsmålet [kombinerte utdrag]:

Er referansen [det vil si kilden til kuppelen] k nown, og hva er angitt med «andre steder»? Betyr «robys on» «Robyson» eller «Robinson» eller noe annet?

Et spørsmål om ordtaket dukket opp på 1 S. vi. 415. Utover en redaksjonell kommentar som gir sitatet fra Grose, tror jeg at det ikke var noe svar.

Redaktøren av H.D. Thoreau, Walden: A Fully Annotated Edition (2004) tilskriver kuppelen ikke til et gammelt teaterstykke fra rundt 1580, men til en attende- århundresang:

Fra en populær sang fra 1700-tallet skrevet av en tobakkist ved navn Hudson: “A warke it ys as easie to be done / As tys to si, Jack! robys on . «

Dessverre ser dette notatet ut til å gisle sangteorien og den gamle spillteorien, som i flere oppslagsverk av nittende århundre vises sammenhengende og uten en klar overgang fra det ene til det andre Henry Reddall, Fakta, fancy og fabel: en ny håndbok for klar referanse om emner som ofte er utelatt fra Cyclopedias (1892), ser ut til å støtte sangteorien:

Jack Robinson. “Før du kunne si Jack Robinson.” Denne nåværende setningen sies å stamme fra en humoristisk sang av Hudson, en tobakkist i Shoe Lane London. Han var en profesjonell sangskribent og vokalist, som pleide å være forlovet med å synge på supperom og teaterhus.

Men Ebenezer Brewer, Leserens håndbok med berømte navn i skjønnlitteratur, hentydninger, referanser, ordtak, Plots, Stories and Poems , revidert utgave (1910), gir en avgjørende (og problematisk) detalj om Hudson:

Jack Robinson. Denne berømte tegneserien er av Hudson, tobakkist, nr. 98, Shoe Lane, London, tidlig del av det nittende århundre. Den siste linjen er, «Og han var før du kunne si Jack Robinson.» Melodien som ordene synges til er Sailors Hornpipe .

Og til slutt, som nevnt i Barrie Englands svar, er det en teori som «sier Jack Robinson ”kan spores til en hentydning i parlamentet av Richard Sheridan til en annen parlamentariker. Imidlertid ble John (Jack) Robinson fra den anekdoten først MP i 1764. Uttrykket ser således ut til å ha eksistert i god tid før Sheridan hadde anledning til å bruke det som en lur måte å beskylde John Robinson, ved navn, for bestikkelser.

Konklusjon

For å oppsummere fremmet kandidatene som den sanne kilden til et uttrykk som begynte å vises i britiske magasiner innen 1762, er (1) en sang fra begynnelsen av det nittende århundre, (2) en parlamentarisk riposte fra omtrent 1780, (3) et mystisk gammelt spill først nevnt – men verken identifisert eller datert — i 1828, og (4) en gentleman som bare ble identifisert ved navn som ble sagt – i 1785 – å ha vært kjent for å ha besøkt mennesker veldig korte. Teorier (1) og (2) mislykkes av enkle årsaker til kronologi. Teori (3) ville være langt mer sannsynlig hvis noen noen gang hadde vært i stand til å identifisere det ”gamle stykket” eller til og med å finne en tidligere referanse til det enn Carrs i 1828. Og teorien (4), selv om den nesten ikke kan bevises, gir lite måte å verifisere bevis som støtter antagelsen.

Ikke rart Robert Hendrickson, The Dictionary of Eponyms (1972) skriver:

Bemerkelsesverdige forsøk har blitt laget for å spore denne attende århundre britiske setningen, alt mislykket. … Men Jack Robinson ble sannsynligvis brukt i uttrykket bare fordi det er et veldig vanlig navn i England og er lett å uttale.

At de fire første kampene for ordet i et Google Books-søk er fra 1762, 1763 og 1765 (to forekomster) antyder at uttrykket ble populært ganske plutselig, noe som igjen vekker tvil om hvor lenge det ble upublisert før det tid.

Kommentarer

• " Sett deg ned, Podrick. Vi ' trenger detaljer. Rikelige detaljer. " 🙂

Bryggeriets Dictionary of Phrase and Fable tilbyr to eller tre muligheter. Han kan ha vært ‘en veldig flyktig herre med det navnet som pleide å besøke naboene sine på flybesøk’.

Igjen var Jack Robinson regjeringsminister på slutten av det attende århundre. Dramatikeren Richard Sheridan var også parlamentsmedlem, og angrep i 1780 myndighetsbestikkelser. Til rop av Navn, navn! Svarte han og så direkte på ministeren: Ja, jeg kunne gi ham navnet så snart jeg kunne si Jack Robinson.

En tredje forklaring er at det var en sang populær på begynnelsen av det nittende århundre kalt Jack Robinson. Den forteller hvordan sjømannen Jack Robinson kom tilbake for å finne damen gift med en annen:

. . . sier hun: Jeg kunne ikke vente,

For ingen nyheter kunne jeg få av deg Jack Robinson.

Men å bekymre deg og stuge om det hele er forgjeves,

Jeg får et skip og drar til Holland, Frankrike eller Spania.

Uansett hvor; til Portsmouth kommer jeg ikke igjen,

Og han var på vei før du kunne si Jack Robinson.

Ta ditt valg. De er alle like sannsynlige eller usannsynlige.

Mme. Frances D «Arblay (Fanny Burney) brukte uttrykket i sin romantiske roman» Evelina, eller historien til en ung dames inngang til verden «i 1778.

Enhver påstand om at en sang fra det 19. århundre stammer fra et uttrykk som er brukt i en 1700-tallsbok, er sannsynlig å bli sett på med skepsis av alle som forstår hvordan kalendere fungerer.